Skyver bygda unge (jenter) fra seg?

Bygdene dør, det forgubbes. De unge flytter, og de kommer ikke tilbake fra studier eller andre eventyr. Utviklingen skjer over alt i hele landet vårt, og det mangler ikke på forklaringsmodeller på hvorfor det er slik. Det er særlig jenter/kvinner som flytter, og som ikke kommer tilbake.

Jeg hører ofte ulike forklaringsmodeller på dette fenomenet. De fleste av disse handler om at det ikke er tilstrekkelige muligheter i rurale strøk. Derfor ser man ordførere i hele landet krige mot byen, og krige mot hverandre om enhver etablering av arbeidsplasser i sin kommune. Kommer arbeidsplassene, så kommer ungdommen tilbake.

I Norge har vi et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, for mange av de typiske kvinneyrkene så kreves det et studie på en høyere utdanningsinstitusjon. Det betyr at mange av de må flytte for en periode for å studere. Så blir veldig mange av de værende, og de kommer ikke tilbake igjen. Fordi det mangler muligheter i rurale strøk. Vi hører sjelden nyheter om at små steder har for mange lærere, sykepleiere, barnehagelærere. Tvert imot.

Hva om det ikke er de rent økonomiske faktorene som gjør at folk (særlig kvinner) flytter og blir værende i byen. Hva om det ikke er bare på grunn av at kvinner flytter for å ta utdanning til et typisk kvinneyrke. Hva om det er sosiale problemer på bygda?

Årsakene til at ting er sånn som de er, de er komplekse. Det er ikke mulig å peke på en enkelt forklaringsmodell som avgjør alt. Heller ikke denne ytringen er det. Likevel er det en del av bildet.

Bygdedyret er et begrep som omhandler de negative sidene av livet på bygda. Det omfatter gjerne anekdotiske bevis og erfaringer knyttet til blant annet negativ sosial kontroll. Er dette egentlig ekte?

En studie jeg kom over kan tyde på at det i det minste ikke er helt feil. I denne studien av Ingunn Marie Eriksen og Patrick Lie Andersen fra 2023 finner mange interresante ting som burde bekymre de som jobber for mindre steder i Norge.

Et sentralt funn i studien er at jenter trives dårligere på bygda enn gutter. Jo mindre stedet de bor på er, jo mindre trives jentene. Når man skal diskutere hvorfor folk flytter på seg har vi både push- og pullfaktorer. Pushfaktorer er de tingene som dytter folk avgårde. Pullfaktorer er de tingene som trekker folk til seg.

Forskerne finner altså at pushfaktorene er betydelige, spesielt for jenter.

Hvorfor er det egentlig slik? Forskerne i studien har gjennomført intervjuer. Oppsummert finner man at bygdedyret eksisterer.

Jenter mistrives og vil bort fra bygda på grunn av sosial kontroll. Denne mistrivselen og følelsen av å ikke passe inn i et sosialt miljø driver særlig jenter til å flytte fra bygda. Definisjonen av hva som er normalt, og hva som er akseptabelt oppleves som altfor smalt. Om du er skeiv, om du er muslim, hvordan du kler deg, hvilken interesser du har. Det er mindre som skal til før du er utenfor det gode selskap.

Man finner også at de typiske jobbene jentene ser for seg har lavere status enn de typiske guttene ser for seg. Dette hierarkiet forsterker følelsen av å ikke passe inn.

Da opplever man at man enten må tilpasse seg de trange rammene og normene man opplever. Eller så må man flytte. Mange velger da å flytte.

Dette er ikke et unikt jente-fenomen. Gutter opplever også dette, men jentene gjør det i langt større grad. Det ser man også på hvem som flytter. Man er opptatt av å friste kvinner tilbake til de mindre stedene, man trenger jo barna de produserer.

Veldig mye av distriktspolitikken i Norge handler om å få folk til å bli værende, eller friste de tilbake ved hjelp av økonomiske insentiver. Litt bedre vei, en næringspark, bredbånd, et datasenter, nedskriving av studielån, lavere skatt eller noe helt annet.

Hvor mye av dette hjelper om 14-åringen står på jentedoen å griner fordi hun opplever utenforskap og streng sosial kontroll. Om hun flytter fra bygda, istedenfor til byen. Vil hun komme tilbake om hun får nedskrevet studielånet sitt?

Denne studien gir ikke svaret på alt, og gir ikke årsakssammenhenger på alt. Det den gjør er å stikke noen skiftenøkler inn i maskineriet til de som tenker at økonomiske insentiver er alt som trengs for å redde bygda fra forgubbing.

Kanskje vi må innse at kamp mot kroppspress, mobbing er distriktspolitikk. At man kan være som man er og føle tilhørighet også er distriktspolitikk.

Kan det hende at distriktenes forkjempere er nødt til å se på de sosiale push-faktorene som gjør at folk flytter vekk og inn mot byene. Kan det være at man må se seg selv og litt samfunn litt i speilet med et kritisk blikk. Kanskje man må vurdere om det er noe vi gjør, noe vi oppdrar barna våre til gjøre som dytter unge (jenter) vekk fra oss.

Kanskje ikke bygda kan reddes av økonomiske insentiver alene?