Har vi organisert oss ihjel
Folk vil gjerne bidra frivillig, de vil bare ikke ha en ubetalt jobb.
Dugnadsånden dør. Folk gidder ikke møte opp eller stille opp på noen ting lenger. Og jeg kjenner meg selv så godt igjen i dette. Jeg er engasjert, men jeg møter ikke opp. Hvorfor er jeg sånn?
Borettslaget er et godt eksempel, hvert år dukker det opp en innkalling til generalforsamling. Jeg leser sakskartet, gjør meg opp en mening, også passer jeg på å ikke møte opp. Skrekken min er å dra hjem fra en generalforsamling med enda et styreverv.
Jeg har ikke barn, men jeg leser med interesse sakene Adresseavisen har laget om at folk ikke stiller opp på og den organiserte idretten forvitrer. En cup i Trondheim ble avlyst fordi de ikke fikk nok frivillige til å stille opp. Svaret er ofte at folk er mer egoistiske, de bryr seg ikke, er for selvsentrerte. Svaret er aldri at ambisjonsnivået er for høyt, eller at man er for profesjonalisert.
For har vi egentlig belegg for å si at folk ikke gidder å være frivillig lenger? Forskning tilsier jo at en stor andel av befolkningen bidrar frivillig, og det har vært stabilt over tid. Siste tall viser at 63% av befolkningen har bidratt frivillig siste året. Kanskje det er formen man vil bidra på som endrer seg?
Jeg kan ikke være bombastisk om barneidretten, når jeg ikke har barn. Men, jeg har faktisk hatt en (meget) kort periode i et styre i et idrettslag. Kanskje fordi jeg var kompetent, men også fordi de ikke fant noen andre.
Det jeg har langt erfaring, faktisk så godt som hele mitt liv er å være engasjert i arbeid som involverer en eller annen form for frivillig innsats. Gjennom politikk, Røde Kors, eller annet arbeid har jeg siden jeg var 13-år deltatt i eller organisert aktivitet av og med folk som gjør det uten betaling.
Vi organiserer oss ihjel.
Dette er ikke en nedvurdering av frivillig arbeid. Det er ekstremt viktig. Det er et sosialt lim i et samfunn. Problemet er bare at som alt annet i vår tid har det tatt helt av. Hvor ofte kan man møte opp, bidra litt praktisk også dra igjen?
Styrefunksjonen er en vesentlig del av problemet. I altfor mange av organisasjonene jeg har vært en del av så har den naturlige stigen en frivillig klatrer i kulminert i et styreverv. Styreverv er viktige, utmattende og krever forpliktelse over tid. Ofte tar det deg inn i en verden av energi-tappende administrative oppgaver som fjerner deg langt vekk fra årsaken til hvorfor du engasjerte deg i utgangspunktet.
Det verste med å sitte i styret er også det at du ender opp med å være "noen". I enhver organisasjon vil det ofte renne over av gode intiativ, krav og forventninger som "noen" burde løse. Som oftest er det styret som er denne "noen". Istedenfor at engasjerte folk bare gjør noe så organiserer vi det ihjel. Istedenfor å kunne gjøre mer av de tingene som engasjerer meg, så medfører økt engasjement nesten alltid at masse mer tid ender opp i administrasjon og styrearbeid.
Hvorfor blir det slik? Her skulle jeg ønske at jeg hadde et klart svar, og som alltid er det sikkert sammensatt. En teori jeg har er at så mye av norsk sivilsamfunn er avhengig av støtte fra den offentlige i en eller annen form. Man skal selvsagt ikke sløse vekk offentlige midler. Samtidig krever utbetaling av støtte relativt profesjonelle søknader, rapporter og en organisasjon som kan svare til den som utbetaler penger. Mange krav er også lovpålagte fra myndighetene. Dette krever en formalisering av frivilligheten som ofte også fører til ansettelser av personer som har organiseringen som jobb.
De største frivillighetsbaserte virksomhetene har også store hovedkontor og staber av profesjonelt ansatte mennesker som drifter organisasjonen. Jeg tror at enten man vil det eller ikke så vil dette føre til at frivilligheten i organisasjonen tar mer og mer form av ubetalt arbeid. Altså at man møter lignende krav og forventninger som man gjør i arbeidslivet, bare at det ikke er betalt. Hvert eneste krav, hver eneste forventning kan nok begrunnes godt, både fra ledelse og ansatte. Det hever kvaliteten i organisasjonen. Problemet er bare at summen av alt gjør at det til slutt bare er plass til de super-frivillige.
De super-frivillige er de som lever og ånder for organisasjonen. De har kanskje jobb ved siden av, men meningen med livet finner de i det frivillige arbeidet for organisasjonen. Dette er drømmen for enhver leder eller ansatt i en organisasjon. Du kan bare ikke basere en organisasjonsmodell på disse. De er sjeldne, og alt faller sammen om de forsvinner. Dette rimer også med forskning fra 2018 som finner kjernefrivillige utgjør 18% av befolkningen i Norge, men de utfører 69% av alt frivillig arbeid.
Som i enhver aktivitet ender man ofte opp med å stå i et ambisjonsgap. Dette beskriver jeg ofte som at ambisjonene alltid vil være X% over enhver tilgjengelig ramme (enten økonomisk eller annen begrensning). Man vil alltid vokse, det er menneskelig. Men, kanskje ikke alltid sunt? Når blir det egentlig bra nok. Har du noen gang hørt en virksomhet si at det går bra nå. Vi har ikke planer eller ønske om å vokse. Det er sjeldent. Vekst er gøy og gjerne en indikator på suksess. Samtidig er det ikke uproblematisk.
I Adresseavisen sitt debattmøte om problemene i frivilligheten bet jeg merke i at en av deltakerne i panelet sa at det var lite problem i å få folk til å stille opp til konkrete ting, gjerne relatert til at barna deres spilte kamp. Det de slet med var å få folk til å ta på seg styreverv (og de mer tyngre langsiktige oppgavene, om jeg forstod hen rett).
Dette rimer også med min anekdotiske oppfatning av verden. Folk vil bidra, folk vil gjerne gjøre bra ting for lokalsamfunnet og verden. De vil bare ikke love bort all fritiden sin på energi-tappende administrativt preget styrearbeid i lange perioder.
Som ledere i frivillige organisasjoner blir det da en oppgave å innrette arbeidet til dette. Ikke bruke tid å energi på å legge ansvaret over på individene. Dette er ikke en enveis gate hvor frivillige organisasjoner må endre seg, det betyr at våre forventninger til organisasjonene må endre seg. Om man mener at "noen" bør gjøre noe, så er det nok sannsynligvis en selv som må fikse det. I idretten spesielt må man kanskje justere forventningsnivået til omfanget av aktivitet. Kanskje man må ta det ned? Kanskje ikke hver idrettsaktivitet skal organiseres som en helårsaktivitet, eller som om det er kun den en person er involvert i?
Så er det klart at forventingene til til individene om at man skal kun være "casual"-frivillig vil kræsje med behovet til en del organisasjoner som har behov for kontinuitet slik som idrettslag som arrangerer treninger, eller der hvor det er helt nødvendige krav til kompetanse slik som et hjelpekorps. Dette betyr at man ikke kan hoppe fra en grøft til en annen, men man må heller finne den rette balansen.
Statistikken jeg viser til peker jo at at det frivillige bidraget i samfunnet holder seg relativt stabilt. Alikevel sitter organisasjoner igjen med et inntrykk av at folk bidrar mindre, stiller opp færre ganger og er mindre involverte.
For ikke så lenge siden ble jeg involvert i noe som het Tillerdagen. En bydelsdag for sørsia i Trondheim. Det hele ble en stor suksess. I motsetning til mye annet ble engasjementet startet gjennom en melding på Instagram. "Hei, vi trenger konfransier på denne dagen. Kunne du tenkt deg å stille?". Selvsagt kan jeg det, selvsagt frivillig. Det var ikke bare meg, det var mange andre som stilte opp og bidro, ungdom og vokse. På et intiativ som "noen" bare gjorde, fikk med seg folk og arrangerte. Ikke spesielt profesjonelt, litt armer og bein. Det ble bra og en stor suksess. Folk hadde det kjempefint, og jeg stiller gjerne igjen!
Dette får meg til å tenke på om vi er nødt til avprofesjonalisere oss, organisere oss litt mindre ihjel. Folk vil gjerne bidra frivillig, de vil bare ikke ha en ubetalt jobb.
Drep meg herre konge men ikke med styreverv*
*Sier jeg, som i hele min frivillig-"karriere" har nærmest kontinuerlig har hatt styreverv i en eller annen form. Men, som innser at dette er et nødvendig onde for å få ting gjort.
Vil du lese mer om dette finnes det noen god forskning på temaet som jeg har lest. Disse finner du lenker til under:
Fra folkebevegelse til filantropi?
Deltagelse i frivillige organisasjoner. Forutsetninger og effekter.
