Verdens fattigste rikinger

Det har etablert seg en elendighetsbeskrivelse over Norge. Selv om vi objektivt sett er et av verdens beste land å bo. Vi er i toppen av verden på velstand, velferd, forbruk, trygghet og mange flere indikatorer. Likevel vokser partier som bruker elendighetsbeskrivelser som et av sine fremste verktøy. Dette kom tydelig til uttrykk på debatten på NRK denne uken hvor politikere ble satt opp mot fagfolk. Det er på en måte forståelig, det er krevende å vinne valg på å si at alt er bra nok. Rødt og Fremskrittspartiet er fremst i bruke denne retorikken, men i den praktiske politikken er flere partier med på laget.

Problemet med Norge er at vi alle tror vi er helt vanlige, normale, gjennomsnittlige folk i middelklassen som nok sikkert opplever at vi sliter med å få endene til å komfortabelt møtes. Jeg kan helt sikkert repetere til det kjedsommelige i at vi er i verdenstoppen når det kommer til levestandard. Det hjelper lite på hverdagen til folk. Utfordringen blir når vi skal definere hva som er normalt i dette landet. Nå vi lagt bak oss en valgkamp hvor folk med helt vanlig inntekt er livredd for formueskatten og er i en tid hvor enormt med folk krever subsidiert drivstoff, og vi allerede subsidierer strømforbruk. De to siste gjør vi tilsynelatende for å hjelpe de med dårlig råd. Min favorittstatistikk er å se på inntekten til folk fordelt i desiler. Kombiner denne med SSB sin oversikt over fordelingen av inntekt i befolkningen så er det lett å se hva som er "normalt".

Debatten i Norge ender altfor ofte opp med at ressurssterke privilegerte mennesker dytter fattige foran seg slik at deres eget overforbruk kan turbolades. Problemet er ikke at det for mange mennesker er et ekte problem at de er fattige eller sliter med lavinntekt på en måte som ikke bare er lifestyle creep.

Bilbruk og bilhold er et godt eksempel på dette. Kun 20 prosent av husholdningene i den laveste inntektsgruppen eier bil. Dytter man folk med dårlig råd foran seg slik at absolutt alle skal få vesentlig lavere drivstoffpriser.

Debatten blir ofte snudd helt på hodet i Norge. Enten det gjelder strøm eller drivstoff. Vi legger inn et feilaktig premiss om at de fattige forbruker mest fordi de ikke har råd til å velge noe annet. Derfor må alle få kunne forbruke billigere. Det er ikke spesielt overraskende at forskningen viser at de som tjener mest, de kjører også mest. Samtidig har de også lang flere elbiler. Slik at de som er mest eksponert for endringer i drivstoffpriser er grupper som har en inntekt som er nærmere midten av befolkningen.

Jeg kunne ha skrevet langt om at høyere priser også er en måte å indikere knapphet på. Slik at om vi skal fortsette å forbruke som før når det er knapphet på strøm eller bensin så er det noen andre som må redusere forbruket sitt for oss også. Ikke så veldig solidarisk av verdens rikeste land eller?

Både strøm og fossilt drivstoff er i på mange måter helt nødvendig å bruke. Spørsmålet er bare hvor mye skal vi bruke, og all bruk har en kostnad. Enten for miljøet gjennom klimagassutslipp, eller ved strøm hvor all strømproduksjon har en kostnad primært for naturen. I møte med påstander om sløsing vil man ofte bli møtt med at folk sløser ikke. De har ikke råd til å kjøpe elektrisk bil, etterisolere hus, og all kjøring er helt nødvendig. Sløsing er ikke nødvendigvis et resultat av ond vilje hvor man kjører panelovner utendørs. Sløsing er også det at vi forbruker noe når vi med enkle justeringer på systemnivå kunne sluttet med det. Når det er billigere å forbruke enn å spare så vil folk forbruke. Da blir sparing utelukkende en performativ handling som ikke gir noe igjen.

Prinsipielt så mener jeg at universelle velferdsordninger er det aller beste vi har. Vi henter inn inntekter fra et progressivt skattesystem også får alle tilgang til velferdstjenester uavhengig av hva de tjener. På den måten sørger du for at de brede lag av befolkningen er investert i å beholde og forbedre tjenesten, også blant de som helt sikkert kunne betalt for det selv. Målrettede løsninger mot "verdige" trengende vil alltid kreve et byråkrati for å administreres, du vil få kjedelige edge-cases hvor folk akkurat ikke kvalifiserer. Du vil kunne flytte grensen for hvem som er fattig så færre kvalifiserer.

En løsning som kan virke åpenbar er å kun gi målrettet støtte til de som faktisk trenger det. Ved å bruke statistikken over kan man plukke ut de gruppene av befolkningen som trenger det og gi de redusert strømpris eller drivstoffpris. Dette er ikke en universell ordning, og den vil måtte administreres og vil lett kunne kuttes. Prinsippet om at vi trenger universelle ordninger i velferdsstaten må stå seg.

Vi skal altså ivareta tre hensyn i utformingen av politikk:

1. Løsningen skal være universell og ubyråkratisk
2. Løsningen skal skjerme de som trenger det mest fra urimelig belastning
3. Løsningen skal ikke insentivere til fortsatt forbruk, men til sparing

Løsningen er egentlig ekstremt enkel. Gi folk penger. Det samme beløpet til alle. Et hypotetisk beløp på 2000 kroner i måneden gjør utrolig mye mer for en person i de laveste 10% av befolkningen enn for den øverste 10%. Det er også viktig at alle får det samme beløpet slik at de har en interesse i at ordningen fungerer. For folk med høye inntekter vil vi gjennom skattesystemet ta inn litt ekstra slik at det jevnes ut.

Universelle kontantutbetalinger sjeldent i Norge. Det er egentlig bare barnetrygden som er innrettet slik. Jeg har hatt flere diskusjoner om hvorfor vi ikke bruker det mer, og mine anekdotiske erfaringer er at folk er skeptisk fordi man ikke vil gi "gratis" penger til folk som ikke trenger det. En del har også en iboende mistillit til folk med dårlig råd. Man må gjerne ha noe skyld for situasjonen man er i, og hvis vi gir de kontanter vil de bare surre de bort.

Innvendingene er relevante. Men gevinsten er etter mitt syn høyere. Hvis noen får kontantutbetalinger for å dekke høye strømkostnader og de investerer det de får ett år til å etterisolere huset, også drar de på ferie for de samme pengene neste år så lever jeg fint med det. Når vi vet fra forskningen at det er de midtre inntektsklassene som er mest eksponert for drivstoffpriser kan et tilskudd være det de trenger for å gjøre overgangen til elektrisk bil. Da betyr det at vi har klart å ta ned det totale forbruket av strøm eller fossilt drivstoff og at noen har overskudd til å kose seg er greit for meg.

Enkle løsninger kan skru om systemet slik at det gavner de som trenger det mest. Problemet blir at alle de som er i de øverste inntektsklassene også definerer seg som helt vanlige folk som også vil ha støtte som tilsvarer forbruket sitt. Det er også ofte de samme folkene som har ressurser til å mobilisere og påvirke politikken.

Vi har ikke utfordringer i dette landet. Det har vi. Vi har folk med store økonomiske utfordringer i dette landet.

Vi må også vokte oss vel for å ikke fremstille oss selv som verdens fattigste rikinger.