Produktivitetskrisen, med lunsjbuffet

Det er en helt spesiell følelse å sitte i en av de fineste salene på et av landets flotteste hoteller og høre folk bekymre seg for at produktiviteten i Norge er for lav. Folkene som sier det har allerede brukt store deler av arbeidsuka på å møte hverandre på ulike konferanser. Det ble servert kaffe og kanelboller mens vi snakket om at folk jobber for lite. Ingen i salen syns det var så rart, de fleste så på telefonen sin. Selv satt jeg med trynet fullt av kanelbolle så jeg skal være varsom med å hoppe på min moralske høye hest her.

Da jeg hadde en helt vanlig jobb var konferanse noe som var en sjeldenhet. Et hyggelig avbrekk med god mat, kanskje en overnatting, sammen med kolleger du hadde noe til felles med. Etter at jeg ramlet inn i politikken på heltid, har konferansen blitt et helt annet dyr. Culture eats strategy for breakfast sier de. I politikken spiser konferansene både engasjementet og kalenderen, og de forsyner seg veldig godt av den.

Oppskriften er alltid den samme. Et gigantisk sjelløst hotell på Brattøra, Nidelven, på Hell eller på Oppdal. Britannia hvis arrangøren virkelig vil vise at dette er viktig. Quality, Clarion, Scandic eller Røros om du skal bruke skikkelig lang tid på å reise til og fra. Bonusen med Røros er i at man er i en flott Bergstad som man ikke får sett fordi programmet er stappfullt. Ved inngangen får du en navnelapp i plast med navn og tittel, så alle kan se om du er verdt å snakke med før du rekker å si hei. En politiker åpner, snakker i ti minutter om hvor viktig dagen er, og drar før kaffen rekker å bli kald (jeg har vært denne politikeren).

Så kommer presentasjonene. Fjorten stykker på to timer, alle med et stockfotos av blide mennesker. Oftere og oftere får vi nå servert de intenst glorete AI-genererte bildene som skal fungere som slides. Midt i det hele skal salen svare på en Mentimeter. Hvilket ord tenker du på når du hører samhandling, demografiutviklingen, vindkraft, polarisering? Det største ordet i ordskyen blir alltid noe intetsigende. Alle klapper.

Dagens høydepunkt er lunsj, dimensjonert for skogsarbeidere. Tre typer laks, fem typer kake og en salatbar som står urørt som et monument over gode intensjoner. Etter lunsj kommer panelet, med en moderator som ber alle svare kort og avslutter med at vi dessverre har gått litt over tiden. Politikerne i panelet er hjertens enige i alt salen ønsker seg. At de prioriterer stikk motsatt i budsjettet er en detalj som ikke får plass på den avgrensede tiden og det sømmer seg jo uansett ikke med sånn uenighet.

Så er det minglingen. Det er satt av god tid til den. Herlig. Jeg elsker å spise sand. Jeg er rett og slett for norsk til å gå bort til fremmede og si hallais. Hva i alle dager skal jeg prate med de folka om? Skal jeg si til banksjefen at renta er for høy? Minglingen er for meg en øvelse i å se ut som om jeg leter etter noen. Jeg har stått lenge ved kaffemaskinen med telefonen i hånda og et alvorlig blikk, som om det har kommet en svært viktig e-post. Det gjør det sjelden.

Heldigvis slipper jeg det meste av dette nå. Etter noen runder innså jeg at det er de samme folka hver gang. Politikere, organisasjonsfolk og toppledere. Den trønderske konferanseklassen. Jeg skal ikke nevne navn. De møtes oftere enn mange møter sine egne kolleger eller ektefeller, og må likevel kjøre til et hotell ved flyplassen for å ta en prat. Det blir et slags taust fellesskap.

Det verste er at hvis jeg ser dem hver gang, ser de meg også. Har jeg blitt en del av samfunnseliten nå? Jeg følte meg mest som en bedrager. En ganske utilpass en, i for pene klær og uten noe å snakke om.

Prisen er heller ikke liten. Legg sammen reise og et par dagsverk, og du har en svært dyr YouTube-video. For det er stort sett det foredragene kunne vært (not all foredragsholdere, men læll). Ofte når jeg selv blir invitert, er det gjerne for å være motstemmen i panelet. Da får jeg tre minutter til å si noe salen er uenig i, uansett hvor grundig jeg har forberedt meg, før moderatoren takker for et friskt innspill. Friskt innspill er konferansespråk for at nå er vi ferdige med deg. Comic relief, nå skal de voksne snakke.

Noen vil si at jeg bare vil snakke med folk som er enige med meg. Det er feil. Jeg snakker med folk som er uenige med meg hver eneste dag, det er nyttig. Men, den samme dresskledde gjengen er ikke representativ for folka jeg er valgt til å representere. Og de er såpass ressurssterke at de vet nøyaktig hvor de finner meg hvis de lurer på noe. Det gjør ikke folka jeg prater med på Buran, Tiller og Kattem. De har heller ikke tid til å sitte på Hell en hel tirsdag. De er på jobb, eller har kalenderen full av aktiviteter. De får hverdagen til å gå ihop.

I Stortingsvalgkampen sa jeg nei til nesten alt. Invitasjonene var tidstyver, energivampyrer. Jo oftere du sitter i de salene og hører de samme talepunktene, fra de samme folka desto mer begynner du å tro på dem. Etter en stund nikker du med på ordskyen. Da blir verden sett fra Hell plutselig hele verden.

Det betyr ikke at man skal isolere seg. Ikke i det hele tatt. Men, konferanseklassen blir så repetetivt. Kanskje det bare er meg det er noe galt med? Jeg er åpen for det. Kanskje jeg ikke klarer å sitte i ro, kanskje jeg er for sosialt ukalibrert til at jeg bare kan tomprate med fremmede. Kanskje jeg er en dårlig politiker når jeg ikke får til alle de greiene som de andre ser til å elske.

Invitasjonene lover alltid at dette er en viktig møteplass for viktige folk. Det er nettopp det som er fella. Å møte opp blir et bevis på at du er viktig nok til å bli invitert. Derfor har det blitt en liten markering å la være. Jeg er privilegert som heltidspolitiker, og akkurat derfor skylder jeg velgerne mine å bruke tiden et annet sted enn ved lunsjbuffeten.

Neste gang invitasjonen kommer, skal jeg svare at jeg dessverre er opptatt. Det kan fort hende at det er sant.