Kultursjokk kommer sakte

Kathmandu er kaos. Folk reiser dit for å dra på yoga-retreat og drive med mindfullness. Det skjønner jeg ingenting av. Jeg var rett over 20 år gammel, 22. Juli angrepet var skjedd for to måneder siden. Da mistet jeg flere bekjente og var også en del av det nasjonale traumet. Jeg hadde vært frivillig i mange år i Røde Kors og fikk tilbud om å arbeide som såkalt ungdomsdelegat. Det betyr at jeg jobber med den lokale ungdomsorganisasjonen i et helt annet land. Først skulle jeg til Zimbabwe. Det ble endret på, og jeg skulle bo i Nepal i 9 måneder.

Vi hadde flydd hele natten, og nå var Airbusen fra Qatar Airways på vei ned i Kathmandu tidlig om morgenen. Ut av flyet og gjennom flyplassen var kaotisk, men det var når vi kom ut i gatene at det slo i mot meg som en knyttneve. Lukta, bilene, dyrene, menneskene, søpla, rotet. Et totalt kaos. Null kontroll. Vi fikk en leilighet langt unna der de andre utlendingene bor, vi fikk et kontor som ikke var vasket på.. lenge. Var dette kultursjokket? Jeg trodde det. At bare man kom over dette første sjokket med en tilværelse i et nytt land så skulle ting normalisere seg.

Kultursjokk kommer sakte. Det første smellet man opplever i et nytt land er mest av alt bare fartsdumper og spenning ved et nytt sted. Det er når adrenalinet fra denne opplevelsen begynner å roe seg at det ekte kultursjokket kommer. Spør du meg er sjokk feil ord å bruke. Friksjon er et bedre ord.

Hver dag man eksisterer i det som føles ut som er en fremmed planet er det som å være et grovt sandpapir mot en betongvegg. Alt er så jævla vanskelig. Hvorfor må de gjøre det på denne måten. Hvorfor sier folk ja til meg uten å mene det. Er det for mye å be om å kunne gå hjem fra jobb en dag uten å bli dunka borti av en motorsykkel på fortauet?

Kultursjokket er ganske ensomt. Man passer ikke helt inn med de som er her fra før av. Vi har ikke de samme referanserammene, nettverkene og verdenssynet. Man blir ganske lik innvandrere verden over, man ender opp med å finne de som ligner på en selv også blir det kretsen man er i.

Det finnes ulike mestringsstrategier for dette. Jeg begynte å trene mye, jeg begynte også å drikke mye alkohol. Alt sosialt samvær kretset rundt tildels stort alkoholforbruk. Frykten var at om jeg ikke drakk så ville jeg miste det siste nettverket jeg hadde igjen av folk rundt meg som i det minste skjønte litt av hvordan denne tilværelsen var. Det ble også en progressiv overbelastning ved at vi mistet strøm flere og flere timer i døgnet. På det meste var vi strømløse 18 timer i døgnet, og jeg fikk Giardia som ikke ble oppdaget på over en måned.

Det pakker på seg med opplevelser som også fyller en opp med noia, og irritasjon. Som den gangen vi var ute på arbeidsreise i Nepal og ble omringet av masse rasende folk med spissede bambuspinner. Om de ville ta oss hadde vi vært ferdige, de var flere hundre. Jeg tror de lot oss være fordi det stod Røde Kors på bilen. Eller den gangen vi tok buss på en smal vei langs en fjellside og på grunn av et enormt regnvær og jordras prøvde sjåføren å snu bussen på veien, og vi sitter bakerst med overhenget på bussen hengende ut over stupet. Jeg glemmer ikke da jeg så noen små gatebarn få grisejuling mens jeg kjørte forbi. I Norge hadde jeg stoppet for å gripe inn. Her ville det ikke kommet noe godt ut av at en hvit mann i tjeneste gjorde dette.

Kultursjokket kommer sakte. Adrenalinet har lagt seg men man går rundt å irriterer seg over alt og alle. Hvorfor kan ikke folk bare være normale som meg?

Kultursjokk kommer raskt på hjemveien

Jeg vill bare hjem igjen. Men, jeg holdt ut i de ni månedene som var avtalt. Det mest intense kultursjokket kom når jeg returnerte hjem til Norge. Igjen var det som om Qatar Airways teleporterte meg ut av denne fremmede planeten. Tilbake på Gardermoen gikk jeg igjennom passkontrollen og tok NSB-toget (ja, så gammel er jeg) til sentrum for å spise lunsj med min far. Alt var som det alltid har vært. Det var som om jeg hadde vært i Narnia og tiden hadde stått stille mens jeg var borte. Folk jeg snakket med spurte hvordan det var i Nepal og jeg forsøkte å svare. Jeg hadde mest av alt lyst til å brøle til de SKJØNNER DU HVA JEG HAR VÆRT IGJENNOM ELLER? Hvordan var det i Nepal var liksom like spennende som en tur med Strømstadferga. De hadde hatt sin hverdag i ni måneder. Jeg hadde fått snudd hele virkeligheten på hodet og nå skulle jeg bare hoppe tilbake til det samme.

Det kultursjokket kom raskt.

Som en 20-åring helt uten forutsetninger for å håndtere dette endte jeg noen få måneder senere opp som en ball av panikkangst. Om det var noen sammenheng her vet jeg ikke.

Men, spør du meg i dag eller da om jeg hadde gjort det igjen? Svaret mitt hadde nok vært ja. Jeg har aldri vokst så mye som et menneske på så kort tid. Jeg burde sikkert dykket mer inn i den lokale kulturen, og jeg burde helt sikkert ha drukket mindre alkohol. Jeg lærte at jeg overlever det (såvidt) og det motstand som bygger styrke. Menneskene jeg møtte var oppriktig gode og snille. Det er en oppbrukt klisje og si at det er ikke deg, det er meg. I dette tilfellet var det jo rett.