Anti-kjernekraft

Tenker du at det å besøke et kjernekraft er som en scene i Chernobyl på HBO? Eller at det er selvlysende fisker og dramatisk musikk over alt?

Jeg har besøkt et kjernekraftverk to ganger de siste årene, og det snudde meg fra å være skeptisk til å bli ganske entusiastisk.

Å besøke et kjernekraftverk er på mange måter skuffende. Mine besøk har vært på Olkilouto kraftverket i Finland. Du må kjøre bil fra Helsinki i mange timer gjennom endeløse skoger. Når GPSen i bilen sier at man bare er noen kilometer unna så begynner det å dukke opp strenge skilt med advarsler på finsk. Her er det hverken lov til å labbe helt fritt rundt eller ta bilder. Selv om det er strengt har de likevel et besøkssenter som hvem som helst kan komme innom, helt gratis. Det er åpenbart et ledd i å ufarliggjøre denne kraftformen. Vi blir tatt imot i dette senteret med finsk traktekaffe (sterk). I dag skal vi inn i både selve kraftverket og inn i det permanente lagringsanlegget for avfall.

Som med de fleste industribesøk må vi se en sikkerhetsvideo som tar for seg alt man må passe på. Det handler mest av alt om at man må ha på seg hjelm og holde seg fast i gelenderet når man går i trapper. Til forskjell fra en del andre steder man besøker får vi streng beskjed om at absolutt ingen elektronikk får tas med inn. Ikke noen pc, mobiltelefon eller klokke. Vi får kjøre våre egne biler inn på området, selv om vi har med oss en streng vekter hvor det står NUCLEAR SECURITY med svære bokstaver på uniformen. Det er flere kontrollpunkter på veien inn, og plutselig har vi parkert og står utenfor det siste kontrollpunktet utenfor reaktorbygningen. En gigantisk to-delt rød bygning omgitt av enda et elektrisk piggtrådgjerde. For å komme innenfor her må vi scanne oss inn nok en gang og gjennomgår en sikkerhetskontroll som er strengere enn de fleste flyplasser.

Så står vi der, på en svær asfaltplass og titter opp på en gigantisk vindusløs betongkloss som står ved siden av enorm rød industrihall. I disse to bygningene produseres det 1600 MW. Inne i betongklossen foregår det en kjernefysisk reaksjon inne i en reaktor hvor vann er satt under et kraftig trykk. Dette varme vannet blir varmet opp til langt over 100 grader. Så blir det ført gjennom rør, inntil andre rør som tar imot varmen og gjør at vannet fordamper og blir til store mengder damp. Denne dampen går ut av betongbygningen og inn i den store industribygningen. Her får dampen en av verdens største turbiner til å rotere rundt og lage strøm. Strømmen går ut til finsk industri, boliger og noe går nok til nabolandene også.

Dette er Olkilouto 3. En av Europas nyeste kjernekraftverk. Det tok enormt lang tid, kostet enormt med penger før det kunne stå her. Når man står utenfor og betrakter bygget er det helt lydløst. Det man hører er vifter til ventilasjonen. Det er ingen utslipp. Det er en høy og tynn skorstein, den er til ventilasjon blir vi fortalt.

Dagens største skuffelse får vi når vi får beskjed om at vi ikke får komme inn i selve reaktorbygningen, den store betongklossen der selve atomreaktoren står å genererer enorme mengder varme. Vi er visst ikke sikkerhetsklarert for det.

Vi får isteden gå inn i det store industrihallen. Opp flere etasjer med trapper før vi står utenfor utenfor en dør hvor vi kan høre en lavfrekvent og konstant during. Vi må ha på oss hørselvern før vi får inn. Når vi åpner dørene kommer vi inn til en monsterhall med store traverskraner i taket og midt i rommet er det en enorm, lang metalkonstruksjon som er selve turbinen. Vi går inn til veggen som er nærmest reaktorbygningen. Her står vi ved siden av to enorme stålrør. Gjennom disse strømmer all dampen som er skapt ved hjelp av varmen i atomreaktoren. Den er ikke radioaktiv, på grunn av måten rørene er konstruert på er det vannet som fordamper aldri i kontakt med med noe radioaktivt. Den får bare varmen overført. I de eldre reaktorene på Olkilouto 1 og 2 er konstruksjonen enklere. Der er dampen radioaktiv.

Vi blir vist rundt i bygningen og får se på et enormt nettverk av rør og ledninger som kretser rundt den store blå turbinen. For meg fremstår det bare som et enormt kaos, men alt har sin funksjon.

Vel ute igjen på besøkssenteret får vi ta bilder med kraftverket i bakgrunnen. Når jeg drar derifra er jeg nesten litt skuffet. Var dette alt? Var det ingen grønne selvlysende menn? Sikkerheten var streng, men det var egentlig alt. For dette måtte Finlenderne betale 11 milliarder euro (!), det har også vært konflikt rundt fordeling av kostnader så leverandørene kan ha tatt en det av regningen. Det tok 18 år å bygge. Det var første gangen man bygde en EPR reaktor, så et vesentlig argument mot tid og kostnad her er at om man kan lære av dette vil det gå raskere å bygge andre steder. I andre land har man klart å bygge langt raskere.

Her i Norge har debatten om kjernekraft flyttet seg langt. Når det ble diskutert tidligere var det med chernobyl mer eller mindre friskt i minne. En åpenbar katastrofe. Senere Fukushima. Jo mer jeg gravde meg ned i tekniske detaljer om særlig chernobyl, jo mer innså jeg at dette handlet først og fremst om et utrolig dårlig design av kraftverket og en elendig sikkerhetskultur.

Det kan virke som om motstandere av kjernekraft i 2026 har tatt dette innover seg også. Argumentene mot kjernekraft dreier seg først og fremst om at det er for dyrt, og for vanskelig. Det vil også ta for lang tid, så da er det uansett ikke noe poeng i å starte. Jeg syns ikke disse argumentene nødvendigvis holder vann. Samtidig er jeg ikke tilhenger av å være religiøst for noe uten å anerkjenne motargumentene.

Det er ingen hemmelighet at jeg er positiv til kjernekraft. Det er ikke poenget med denne posten. Her vil jeg ta for meg det jeg mener er det sterkeste argumentene mot kjernekraft i 2026. Det handler ikke om sikkerhet eller avfall.

1. SMR-craze, helt uten noe å vise til

SMR betyr Small Modular Reactor. Dette er et svar på at så mange prosjekter hvor man bygger ut store konvensjonelle kjernekraftverk og det går langt over budsjet og tid. Slik Olkilouto 3 og Hinkley Point C. En overordnet årsak til at dette skjer er at prosjektene er så store og gigantiske at det er once-in-a-lifetime prosjekter for både nasjonen og folkene som jobber der. Det betyr at man må lære alt fra bunn, og når man er ferdig er man så godt som pensjonist. I motsetning til å montere vindturbiner eller masseproduksjon av produkter er det lite repetisjon og mulighet for læring bit for bit.

De små modulære reaktorene er tenkt å skulle løse dette. Gjennom å bygge kraftverkene som ferdighus i ulike bestanddeler på fabrikker i en masseproduksjon vil kostnadene per enhet gå drastisk ned etterhvert som man lærer og forbedrer seg fra gang til gang. Det er altså ikke en reaktortype, men et konsept for hvordan man bygger kraftverket. Det er denne type kraftverk som så langt er flagget som mest aktuell for Norge. Mange ulike kommuner har ønsket seg et slikt SMR-kraftverk.

Problemet er bare at det ikke finnes. Det nærmeste vi kommer er reaktorene i hangarskip og ubåter. De er små, men kan nok ikke sies å være modulære. Vi står i en situasjon hvor en lang rekke aktører overselger hverandre i å tilby gull og grønne skoger basert på et konsept som enda ikke har bevist sin business case. Det er SMR under bygging i Canada nå, men de har enda ikke ferdigstilt noe og de er enda lenger unna å få enhetskostnaden så langt ned som man lover.

Samtidig står de store konvensjonelle kraftverkene som OL3 og de enda eldre som er Sverige å surrer mens de produserer enorme mengder strøm for sine nasjoner og naboer. Jeg er tiltrukket av konseptet SMR, og basert på forskning på prosjekter blant annet fra Flyvbjerg som blant annet har arbeidet ved Oxford universitetet så er det ting som taler for at denne tilnærmingen skal fungere. Men, å bygge en energistrategi for en nasjon på så uprøvd teknologi bør man kanskje ikke gjøre alene. Da må man satse på flere spor og gjøre det i kombinasjon med vindkraft eller bare gå for konvensjonell kjernekraftverk.

2. Hva er egentlig poenget med kjernekraft?

Kjernekraftdebatten er fylt med utrolig mange rare påstander. En av de tingene jeg forundrer meg mest over er hvordan det har blitt folk som plasserer seg godt til høyre sin foretrukne energiform, og hvorfor vindkraft er blitt så forhatt av de samme menneskene. Er det en fascinasjon over den vanvittige teknologien som skal til for å skape strømmen? Spørsmålet jeg stiller meg er hva er poenget med kjernekraft? For meg er svaret klart; det gir store mengder utslippsfri strøm som krever ødelegger lite natur. Det er nødvendig når vi skal elektrifisere samfunnet, kutte utslipp og ta vare på naturen. Jeg påstår ikke at den blir billig, og det er heller ikke et poeng for meg. I Norge er vi vant til et prisnivå på strøm som i stort tilsvarer nedbetalt vannkraft og vindkraft på de stedene det blåser aller mest og naturen er gratis å bygge i. Kjernekraft vil bli dyrere enn det. Eksisterende nedbetalt kjernekraft produsert i Europa er relativt rimelig. Vi skal bygge nye kraftverk og vi har ingen eksempler på at man gjør det i vesten uten at det blir ganske dyrt. Så da er spørsmålet om det er verdt det? Jeg vil gå langt i å si at det er det, fordi naturen har en verdi, og det har utslippsfri kraft også.

Det jeg lurer på er hvorfor nuke-bros fra FrP, Høyre og KrF mener det samme. Dette er de samme folkene som langt på vei ikke ser noen problemer med å fortsette å forbrenne fossil energi for å få energi. Det er jo kjempebillig. Hvorfor bruke masse penger på kjernekraft om man kan få relativt rimelig energi fra gasskraftverk eller kullkraft.

Det samme kan man si om naturargumentet. De samme partiene ivrer for absolutt alle tiltak som bygger ned norsk natur, enten det er hyttelandsbyer, motorveier eller industriparker. Hvorfor ikke bare kjøre på med masse gigantiske vindturbiner?

Jeg vet hvorfor jeg er positiv til kjernekraft. Jeg skjønner mindre av hvorfor FrP og lignende vil ha det. Hvis vi forleder folk med at det blir billig og enkelt sammenlignet med andre alternativer så forleder vi folk i energidebatten. Igjen. Det vil slå tilbake på oss på lang sikt. Har vi ikke gode svar på dette bør vi kanskje være imot?

3. Techwank

Techwank er en fascinasjon for store og kule prosjekter. Nærmest en fetisjisering kompleks ingeniørkunst. For ja, det gir oss utslippsfri strøm uten store naturinngrep der strømmen produseres. Men, det er ikke til å komme utenom at strømmen blir dyr som jeg skrev om i avsnittet over. Det er også helt uomtvistet at det vil ta lang tid å bygge. Min vurdering er at kjernekraftdebatten også har seilt opp nettopp fordi den er så langt unna. Alle elsket vindkraft når den bare var et konsept, og nå hater "alle" vindkraft når den faktisk skal bygges et sted. Kommer alle til å hate kjernekraft? Det er usikkert, erfaring tilsier at lokalsamfunnene hvor det bygges kraftverk syns det er helt greit. Men prisene vil nok gå opp, vil folk like det? Da må det alternativt subsidieres av staten, passer det inn i anti-sløsetiden vi lever i?

Kjernekraft blir fort en lynavleder for å slippe å måtte forholde seg til de ekte utfordringene vi står i nå. All energiproduksjon har en kostnad. Vannkrafta la enorme områder under vann, vindkrafta kjenner vi til. Da blir kjernekraft forlokkende fordi den er for langt unna til at den enda har blitt ekte og vanskelig.

I kraftdebatten havner man også utrolig raskt i en posisjon hvor tilhengere av vind og sol kriger mot tilhengere av kjernekraft, og motsatt. Som om det er fotballag vi heier på. Hvis poenget med kjernekraft er å kutte utslipp burde vi heie på alle energiformene og krige mot fossilbransjen. Det er den som er fienden.

Da bør vi klare å gjøre flere ting samtidig, vi bør bygge ut den fornybare kraften vi har tilgjengelig nå, og vi må arbeide for kjernekraft. Havner vi i grøfter har vi tapt for fossilbransjen. Så er det også et vesentlig moment man ikke kan ignorere i en slik debatt og det er hva vi bruker strømmen på. Det må bli en annen post.

Hva syns du om kjernekraft? Bli gjerne med i debatten i kommentarfeltet.